Din dag i dag

Ankomst Confluencia 3300 moh gikk greit. Litt hodepine, men no problemo. Dagen etter var det aklimatisering til 4100m. AJ fikk litt mer problemer, men var i fin form fredag. Roger var i kjempeform og uttalte senere på dagen at Det e din dag i dag, Arne Jørgen. Om han hadde rett, kan diskuteres, men kort fortalt gikk den 11t lange turen slik. Hodepine, ingen apetitt, diare de luxe, oppkast, feber, svimmelhet og sterke brystsmerter. En følelse jeg knapt unner en unitedspiller. Lege og oksygen ble rekvirert og enden på visa ble helikopterfrakt og sykehus. I skrivende stund er jeg på et sykehus i Mendoza, mens Roger er i fin form på Plaza del Mulas i 4300 m höyde. Her på sykehuset sier både jeg og de ansatte: No comprende.

Ekspedisjonen har startet

24 feb, Penitentes 2700m.o.h. Sola skinner og vi har smurt oss med faktor 50. Høyden merkes faktisk, men det er visst helt vanlig. Roger har satt personlig høyderekord. Vi er et folge på 9. 2 veldig flinke guider som skal lose en argentiner (ikke fotballinteressert), to amrikanere, en skotsk australier, en fra New Zealand og to vikvarvinger til topps. Alle de andre har vært godt over 5000 m tidligere, så vi er de minst erfarne...sier vi. I dag skal vi opp til 3300m. Hegglund setter nok en gang høyderekord. Aqua sin gas går ned på høykant. 3 liter hver i går, og om et par dager bør vi drikke 5 l per dag. Høydemedisinen får vi ikke ta da det fører til dehydrering her i Aconcagua. Her er det ekstremt tørt. Etter å ha snakket med de erfarne, er det nok ikke bare bare å nå toppen, men når Northug gikk til topps skal også vi greie det. Vi ønsker oss god tur videre.

På vei

Etter å ha sovnet før vi passerte Sonvatna, våknet vi opp til et tåkefylt Amsterdam. Her blir en litt sen frokost nå fortært. Her er det ingen som bryr seg om Northug sin pressenekt, eller at det kun er 6t til kick-off mellom City og Liverpool.
Så langt går alt etter planen, og vi er også fornøyd med at vi slapp å betale overvekt på Værnes da bagasjen var i tyngste laget. Nå venter en 12t lang flytur til Sao Paulo.

Point of no return

Soveposene kom i grevens tid, må en si. Ikke akkurat de vi bestilte, men forhåpentligvis en god erstatning. Nå er det akkurat 8 timer til flyet tar av fra Værnes i retning Sør-Amerika. Hva man skal ha på som reiseplagg når det er 12 minus her og 25 pluss der er ikke enkelt, men slikt må kunne kalles et luksusproblem? Verre er det at vi ikke får sett kampen mellom Man City og Liverpool i morgen, men det er kanskje like greit med tanke på turen videre.

I grove trekk blir ukene framover sånn; 22. feb Mendoza ca 850 moh, 27. feb Base Camp 4250 moh. 6. mars Camp Colera 6000 moh, 7. -9. mars 6962 moh. en av dagene. Vi vet ikke hvor ofte bloggen vil bli oppdatert, men vi vil prøve å få det til på et vis så ofte vi kan. Etter hjemkomst vil det bli lagt ut mange bilder fra turen. Vi takker for mange lykkeønskninger, og vi håper dere titter innom bloggen i ny og ne.

Hilsen Roger og Arne Jørgen.

En dag igjen

Fredag kveld. Norge har nettopp tatt to nye gull i OL. Nordmenn ser endelig ut til å klatre høyest på pallen i Amerika. Vi håper det er smittsomt, for snart skal to nordmenn klatre så høyt det går an å komme i Amerika. Mye høyere enn en tredelt seierspall i Nord-Amerika. Vår seierspall er 6962 meter høy, og øverst på den skal vi stå sammen. Tre og en halv måned med hard trening er over, men vi har aldri vært i tvil om at vi vil forsøke å nå toppen. Nå er begges sekker ferdigpakket, dvs nesten. Soveposene, som skal holde oss gode og varme i teltet, er ennå ikke kommet. Langt ifra ideelt, men vi er lovt at de vil ankomme i morgen tidlig. Hvis ikke, så er dette nest siste natt på tre uker vi vil sove sånn noenlunde godt. "Vi får håp det bli likar i morra."

Tre dager igjen

Det nærmer seg avreise. Sekken er prøvepakket. Ørepropper, gnagsårplaster (kan også være ørepropper), kortstokk, kvikklunsj og pass er funnet frem, og selvsagt; fotballdrakta er lagt trygt i sekken. Det eneste som mangler nå er soveposene og hver vår tisseflaske. Soveposene håper vi er her i morgen, mens ei drikkeflaske av sorten rød plast med påskriften ManUtd skulle fungere fint som tisseflaske.

Fysisk er vi sånn noenlunde i slag, selv om et par hæler er blitt litt trøblete etter legebehandling sist fredag. Vi får prøve å unngå at ting går på hælene, så går det nok bra.

En kort presentasjon

To unge menn. Den ene født året før i april tidlig på 70-tallet. Begge oppvokst som naboer i Vikvarvet i Selbu, nå bosatt i Trondheim. Begge har samboer, og begge har hund. Et aktivt liv som toppidrettsutøvere på lavere plan har satt sine spor. Den eldste har to svært så utsvevende prolapser som litt for ofte sier fra at de er der. Yngstemann lider av kronisk hælbetennelse, som gjør at han til tider ønsker han hadde lært seg å gå på hendene da han var yngre. Heldigvis, dvs for dem selv, er de sta og seige, og gir alt for å oppnå det de har satt seg fore (viser til bildet ovenfor der tidenes beste fotballspiller signerte på to, kun to, fotballtrøyer da han gikk inn i spillerbussen utenfor Grand Hotell i Oslo for et par år siden). Motivasjonen er minst like stor nå som de skal skrive historie med to andre fotballdrakter. Toppen skal de nå, den ene rød - den andre lyseblå.

Endelig en sponsor!

Selbusporten støtter opp og bidrar med tipp topp utstyr til turen. Vi takker og bukker. Fortsettelse følger..

To uker igjen

Tiden går fort. Så alt for fort. Skulle nesten tro det nærmer seg jul. Kun to uker til avreise, og vi vet vel ikke helt om vi er helt klare til å dra. Utstyrsmessig er vi nærmest i mål, der har vi en liste å følge. Praktiske ting som f.eks hotell, flybilletter, pass etc har vi også god kontroll på. Vaksinasjonsprogrammet, som vår hjemmeværende ekspedisjonslege fra "Balkan" har satt igang på kort varsel, skal holde oss friske mot stivkrampe, kolera (også kalt ManUnited), hepatitt A og B (var det C også?), polio, tyfoidfeber (mest utbredt på Old Trafford), stivkrampe, ja nærmest alt unntatt svineinfluensa. Det eneste vi ikke har full kontroll på er vår egen fysikk. Tross knallhard trening siden oktober, og en nært forestående formtopp som trolig ville gitt gull på 3-mila i Vancouver, vet vi ikke hvordan det vil slå ut på turen. Vi er nå inne i en periode der vi kun trener mengdetrening, helst lange skiturer (bildene er fra Selbuskogen lørdag kl 0900!!). Lørdagspilsen er byttet ut med vann og trantabletter, og våre nærmeste venner forbereder seg nok på å tvangsinnlegge oss på psykiatrisk avdeling snart. Det er så bra vi lever i en gal, gal verden.