6 måneder senere

Nå er det snart gått et halvt år siden vi var i det forjettede land. Ingen av oss har vært nevneverdig høyt siden sist, bortsett fra undertegnede som var veldig høyt her forleden da City knuste de røde fra Liverpool 3-0.
Bortsett fra det så er formen på god vei tilbake. Ryggen har ikke kranglet siden i fjor, og jeg begynner å holde ut mer enn 40 minutter på tredemølla igjen.
Roger har begynt å gå på hendene igjen da hælene ikke tålte å komme tilbake til hverdagen etter toppturen. Kanskje vi skal begynne som guider i Andesfjellene? Jeg guider første del, mens Roger tar siste halvdel til toppen?

Gulsaft, potetgull og frustrerte fruer

Du kan ikke dra fra Buenos Aires foer du har vaert paa fotballkamp. Lordag spurte vi diverse folk om hva de anbefalte og alle sa dra paa stadioen til River Plate for der er det tryggest. For all del ikke dra til Tigre, var beskjeden. Hva gjorde saa to vikvarvinger som nettopp hadde vaert oppe i fjellene og overlevd baade jordskjelv og hoydesyke? Jo, vi dro til Tigre for a se kampen mellom Tigre og Boca Juniors. Vi fikk imidlertid klar beskjed om aa holde med Tigre (vi satt med hjemmefansen), ellers kom vi til aa bli drept. Helt serioest. Selve kampen var lite imponerende. Boca, med Riquelme i spissen, holdt ballen i laget 80% av tiden, mens Tigre kontret og vant til slutt 3-0. Men det som virkelig imponerte var publikum, og da spesielt fansen til Boca. De sto og hoppet og sang i 2 x 45 minutter uten stans. Det var slikt et leven paa stadioen at det var vanskelig a prate med sidemannen. En norsk cupfinale blir a rekne som et daarlig pauseinnslag om man skal sammenlikne med noe. Vi reknet 20 stortrommer, skarptrommer og et ukjent antall trompeter under de gule og blaa bannerne som dekket den ene svingen. Etter kampen ble hjemmepublikummet holdt igjen i tre kvarter slik at bortefansen fikk dra hjem foer det ble mer braak. Vi setter naa kursen hjemover igjen. Rike paa nye og spennende opplevelser. Bilder og film vil snart bli lagt ut paa bloggen, og vi haaper dere vil stikke innom senere for aa se litt mer av det vi har opplevd. Vi takker for foelget saa langt, og vi haaper vi treffes igjen snart. God tur hjemover, Roger og Arne Joergen.

La Bombonera og Gud

Buenos Aires er inntatt, og rundt i gatene spankulerer to vikvarvinger paa jakt etter nye eventyr. Forste dagen dro vi ikke langt fra hotellet foer vi fant et gatekryss paa stoerrelse med Trondheim, der vi satte oss ned og kikket paa livet. Buenos Aires har en befolkning paa ca 13 millioner, og sitter man en stund ved et bord paa en uterestaurant ser man alle mange slags typer mennesker. Gateselgere, forretningsfolk, soeppelsorterere (ikke akkurat kommunalt ansatte), flotte chicas og smaa barn med skoesker som gaar rundt og tigger penger.


I gaar saa vi lyset. Foerst var vi paa La Bombonera (fotballstadion til Boca Juniors) i Boca som er den mest kjente bydelen i Buenos Aires. Dette er klubben som har fostret spillere som Maradona, Batistuta, Caniggia, Tevez, Veron og den fantastiske backen Julio Jorge Olarticoechea. Rundt stadioen er det et yrende folkeliv som bare maa oppleves. Et enormt fargerikt Svartlamoen paa en maate. Husene er farget i skarpe farger, salgsboder og tangodansere i gatene samt en "Maradona look-a-like" som du kunne bli avbildet med for en liten penge (bilder vil komme).

Herfra tok vi saa taxi til den andre og litt mer fasjonable siden av byen (tok ca en halvtime med bil og kostet oss 80 kr) der Maradona har sin residens. Dessverre var han ikke hjemme slik at vi kunne si takk for sist, men vi lot taxisjaafoeren ta et bilde av oss foran huset. Her maa vi bare nevne at da samme taxisjaafoer (vi har faatt oss privatsjaafoer som ikke kan et kloyva ord engelsk) senere paa kvelden ikke fant fram til vaar turkamerat Federico sitt hjem der vi var invitert paa asado (betyr grillmat for dere som ikke er saa godt bevandret i spansk som oss) . Vi faar bare haape han finner veien til flyplassen paa mandag.

Gjenforent

Mandag kveld var det slutt paaensomheten i Mendoza da Roger og resten av gruppa kom tilbake fra fjellet. Roger var eneste medlem av gruppa som naadde toppen, og det ble behorlig feiret kvelden etterpaa. Dog en litt deppa toppmann som faktisk lot seg avbilde i troya paa toppen helt uvitende om at hans kjaere Liverpool tapte mot et veldig daarlig lag samme helg. Ja ja, troya kom til toppen, men laget fortsetter bare nedover paa tabellen. Helt greit. Han er fortsatt veldig sliten etter bragden og maa hver dag ta en litt lengre siesta enn vanlig (det er viktig aa ta skikken dit en kommer). Vi har brukt de siste dagene til aa samle krefter igjen begge to, og paa et flott hotell med basseng, 30 varmegrader og sol fra skyfri himmel ligger forholdene godt til rette for det.

I tillegg til Eva Peron, Oscar Ruggeri og Diego Maradona er Argentina kjent for kjottproduksjon og gode kokkeferdigheter. En ikke daarlig kombinasjon. I gaar kveld var vi paa en litt finere restaurant og spiste middag. Og hvilke porsjoner vi fikk servert! Vi lyver ikke om vi sier at biffen veide minst 800 gr, ja kanskje enda mer. Det ble dog saa mye at det ene kvinnelige medlemmet av gruppa ba om aa faa en doggiebag for aa ta med resten av biffen hjem (hun er ikke herfra).

I morgen forlater vi Mendoza for denne gang, og setter kursen mot en av verdens stoerste byer Buenos Aires. Der er planen aa ta en tur til Fiolito, en forstad til Buenos Aires der Maradona vokste opp. Vi sier ikke farvel til Mendoza, men kanskje paa gjensyn. Hasta la vista, Mendoza! I´ll be back!

Pa politistasjonen

I likhet med andre soeramerikanere tar ogsa argentinerne livet med ro. Staar det at bussen skal ga halv tre, kan den fort bli kvart over tre om den i det hele tatt gaar. I Selbu har vi den saakalte selbutimen, noe jeg er godt kjent med, men til Rogers store ergrelse til tider. Det er nok jeg som er mest latino av oss. Naar de her i Argentina sier vent i to minutter, sa glemmer de a si opphoyd i andre, tredje eller fjerde potens. Det skjer hele tiden. Sier de 5 minutter, sa gar det 25 minutter.

Her i dag var jeg pa politistasjonen for aa anmelde tyveriet av kameraet mitt. Forst dro jeg til "turistpolitikontoret" der de prater godt engelsk. "5 minutes and person speiking inglish vill come", sa politikvinnen. Det tok 25 minutter, altsa 5 i andre. Saa ble jeg hentet i politibil og kjoert til en annen politistasjon for aa avgi forklaring. En stor opplevelse det ogsaa. "2 minutes", var beskjeden, men han glemte a si opphoyd i fjerde. Til slutt ble jeg sa foert til et typisk avhorsrom du kun ser paa film. Betongvegger. moekkete roedt flisgulv, to stoler, en trepullt og ei vifte i taket som holdt paa aa falle ned. Fantastisk! Jeg ventet bare paa at Steven Segal skulle komme stormende inn med pistol hvert sekund. Hadde jeg bare hatt et kamera.....

TOPPEN ER NADD!!!

I gar, lordag 6. mars nadde Roger toppen av Aconcagua. 6962 m o h. Daeven det er hoyt! Han er na nede i Base camp Plaza del Mulez igjen (der har jeg ogsa vaert), og vil ankomme Mendoza mandag kveld. Roger greide a stille seg i den gruppa pa 20% som kommer til toppen. Meget bra. Om han hadde pa seg den roede fotballdrakta vil bildene senere vise.

Ei nepe til folket

Her i Mendoza tyter det over av flotte damer. De faller ned fra traerne, de kommer opp av kumlokk og du naermest trakker pa de overalt. Det har seg slik at her er det Missekaaring i dag, og i gatene er det karnevalstemning. Stort opptog med trailere, musikk, hester, sekkepiper og trommer. Og hoyt hevet opp pa et stilas bak pa lasteplanet til hver trailer star det en utvalgt skjonnhet fra de ulike provinsene og vinker til publikum. Denne "dronningen" har sa sine medsostre, om enn minst like vakre, som ogsa star pa lasteplanet av bilen, og det de gjor er a kaste ting til publikum. De kaster papir (bilder av dronningen), penner, solvkonfetti, druer og... ja den ene Missen kastet dog NEPER til publikum. Sikkert et par kilo tunge neper kastet hun ut mot de oppstrakte hendene langs gatene. Det hele var som en absurd mikstur av karneval i Rio og et russetog. Helt fantastisk. og folket jubler.

Hvem som blir den endelige Miss Mendoza blir avgjort pa stadioen i kveld i et forrykende show. Noe slikt finner du bare i Sor-Amerika. Synd, for dette var flott.