6 måneder senere

Nå er det snart gått et halvt år siden vi var i det forjettede land. Ingen av oss har vært nevneverdig høyt siden sist, bortsett fra undertegnede som var veldig høyt her forleden da City knuste de røde fra Liverpool 3-0.
Bortsett fra det så er formen på god vei tilbake. Ryggen har ikke kranglet siden i fjor, og jeg begynner å holde ut mer enn 40 minutter på tredemølla igjen.
Roger har begynt å gå på hendene igjen da hælene ikke tålte å komme tilbake til hverdagen etter toppturen. Kanskje vi skal begynne som guider i Andesfjellene? Jeg guider første del, mens Roger tar siste halvdel til toppen?

Gulsaft, potetgull og frustrerte fruer

Du kan ikke dra fra Buenos Aires foer du har vaert paa fotballkamp. Lordag spurte vi diverse folk om hva de anbefalte og alle sa dra paa stadioen til River Plate for der er det tryggest. For all del ikke dra til Tigre, var beskjeden. Hva gjorde saa to vikvarvinger som nettopp hadde vaert oppe i fjellene og overlevd baade jordskjelv og hoydesyke? Jo, vi dro til Tigre for a se kampen mellom Tigre og Boca Juniors. Vi fikk imidlertid klar beskjed om aa holde med Tigre (vi satt med hjemmefansen), ellers kom vi til aa bli drept. Helt serioest. Selve kampen var lite imponerende. Boca, med Riquelme i spissen, holdt ballen i laget 80% av tiden, mens Tigre kontret og vant til slutt 3-0. Men det som virkelig imponerte var publikum, og da spesielt fansen til Boca. De sto og hoppet og sang i 2 x 45 minutter uten stans. Det var slikt et leven paa stadioen at det var vanskelig a prate med sidemannen. En norsk cupfinale blir a rekne som et daarlig pauseinnslag om man skal sammenlikne med noe. Vi reknet 20 stortrommer, skarptrommer og et ukjent antall trompeter under de gule og blaa bannerne som dekket den ene svingen. Etter kampen ble hjemmepublikummet holdt igjen i tre kvarter slik at bortefansen fikk dra hjem foer det ble mer braak. Vi setter naa kursen hjemover igjen. Rike paa nye og spennende opplevelser. Bilder og film vil snart bli lagt ut paa bloggen, og vi haaper dere vil stikke innom senere for aa se litt mer av det vi har opplevd. Vi takker for foelget saa langt, og vi haaper vi treffes igjen snart. God tur hjemover, Roger og Arne Joergen.

La Bombonera og Gud

Buenos Aires er inntatt, og rundt i gatene spankulerer to vikvarvinger paa jakt etter nye eventyr. Forste dagen dro vi ikke langt fra hotellet foer vi fant et gatekryss paa stoerrelse med Trondheim, der vi satte oss ned og kikket paa livet. Buenos Aires har en befolkning paa ca 13 millioner, og sitter man en stund ved et bord paa en uterestaurant ser man alle mange slags typer mennesker. Gateselgere, forretningsfolk, soeppelsorterere (ikke akkurat kommunalt ansatte), flotte chicas og smaa barn med skoesker som gaar rundt og tigger penger.


I gaar saa vi lyset. Foerst var vi paa La Bombonera (fotballstadion til Boca Juniors) i Boca som er den mest kjente bydelen i Buenos Aires. Dette er klubben som har fostret spillere som Maradona, Batistuta, Caniggia, Tevez, Veron og den fantastiske backen Julio Jorge Olarticoechea. Rundt stadioen er det et yrende folkeliv som bare maa oppleves. Et enormt fargerikt Svartlamoen paa en maate. Husene er farget i skarpe farger, salgsboder og tangodansere i gatene samt en "Maradona look-a-like" som du kunne bli avbildet med for en liten penge (bilder vil komme).

Herfra tok vi saa taxi til den andre og litt mer fasjonable siden av byen (tok ca en halvtime med bil og kostet oss 80 kr) der Maradona har sin residens. Dessverre var han ikke hjemme slik at vi kunne si takk for sist, men vi lot taxisjaafoeren ta et bilde av oss foran huset. Her maa vi bare nevne at da samme taxisjaafoer (vi har faatt oss privatsjaafoer som ikke kan et kloyva ord engelsk) senere paa kvelden ikke fant fram til vaar turkamerat Federico sitt hjem der vi var invitert paa asado (betyr grillmat for dere som ikke er saa godt bevandret i spansk som oss) . Vi faar bare haape han finner veien til flyplassen paa mandag.

Gjenforent

Mandag kveld var det slutt paaensomheten i Mendoza da Roger og resten av gruppa kom tilbake fra fjellet. Roger var eneste medlem av gruppa som naadde toppen, og det ble behorlig feiret kvelden etterpaa. Dog en litt deppa toppmann som faktisk lot seg avbilde i troya paa toppen helt uvitende om at hans kjaere Liverpool tapte mot et veldig daarlig lag samme helg. Ja ja, troya kom til toppen, men laget fortsetter bare nedover paa tabellen. Helt greit. Han er fortsatt veldig sliten etter bragden og maa hver dag ta en litt lengre siesta enn vanlig (det er viktig aa ta skikken dit en kommer). Vi har brukt de siste dagene til aa samle krefter igjen begge to, og paa et flott hotell med basseng, 30 varmegrader og sol fra skyfri himmel ligger forholdene godt til rette for det.

I tillegg til Eva Peron, Oscar Ruggeri og Diego Maradona er Argentina kjent for kjottproduksjon og gode kokkeferdigheter. En ikke daarlig kombinasjon. I gaar kveld var vi paa en litt finere restaurant og spiste middag. Og hvilke porsjoner vi fikk servert! Vi lyver ikke om vi sier at biffen veide minst 800 gr, ja kanskje enda mer. Det ble dog saa mye at det ene kvinnelige medlemmet av gruppa ba om aa faa en doggiebag for aa ta med resten av biffen hjem (hun er ikke herfra).

I morgen forlater vi Mendoza for denne gang, og setter kursen mot en av verdens stoerste byer Buenos Aires. Der er planen aa ta en tur til Fiolito, en forstad til Buenos Aires der Maradona vokste opp. Vi sier ikke farvel til Mendoza, men kanskje paa gjensyn. Hasta la vista, Mendoza! I´ll be back!

Pa politistasjonen

I likhet med andre soeramerikanere tar ogsa argentinerne livet med ro. Staar det at bussen skal ga halv tre, kan den fort bli kvart over tre om den i det hele tatt gaar. I Selbu har vi den saakalte selbutimen, noe jeg er godt kjent med, men til Rogers store ergrelse til tider. Det er nok jeg som er mest latino av oss. Naar de her i Argentina sier vent i to minutter, sa glemmer de a si opphoyd i andre, tredje eller fjerde potens. Det skjer hele tiden. Sier de 5 minutter, sa gar det 25 minutter.

Her i dag var jeg pa politistasjonen for aa anmelde tyveriet av kameraet mitt. Forst dro jeg til "turistpolitikontoret" der de prater godt engelsk. "5 minutes and person speiking inglish vill come", sa politikvinnen. Det tok 25 minutter, altsa 5 i andre. Saa ble jeg hentet i politibil og kjoert til en annen politistasjon for aa avgi forklaring. En stor opplevelse det ogsaa. "2 minutes", var beskjeden, men han glemte a si opphoyd i fjerde. Til slutt ble jeg sa foert til et typisk avhorsrom du kun ser paa film. Betongvegger. moekkete roedt flisgulv, to stoler, en trepullt og ei vifte i taket som holdt paa aa falle ned. Fantastisk! Jeg ventet bare paa at Steven Segal skulle komme stormende inn med pistol hvert sekund. Hadde jeg bare hatt et kamera.....

TOPPEN ER NADD!!!

I gar, lordag 6. mars nadde Roger toppen av Aconcagua. 6962 m o h. Daeven det er hoyt! Han er na nede i Base camp Plaza del Mulez igjen (der har jeg ogsa vaert), og vil ankomme Mendoza mandag kveld. Roger greide a stille seg i den gruppa pa 20% som kommer til toppen. Meget bra. Om han hadde pa seg den roede fotballdrakta vil bildene senere vise.

Ei nepe til folket

Her i Mendoza tyter det over av flotte damer. De faller ned fra traerne, de kommer opp av kumlokk og du naermest trakker pa de overalt. Det har seg slik at her er det Missekaaring i dag, og i gatene er det karnevalstemning. Stort opptog med trailere, musikk, hester, sekkepiper og trommer. Og hoyt hevet opp pa et stilas bak pa lasteplanet til hver trailer star det en utvalgt skjonnhet fra de ulike provinsene og vinker til publikum. Denne "dronningen" har sa sine medsostre, om enn minst like vakre, som ogsa star pa lasteplanet av bilen, og det de gjor er a kaste ting til publikum. De kaster papir (bilder av dronningen), penner, solvkonfetti, druer og... ja den ene Missen kastet dog NEPER til publikum. Sikkert et par kilo tunge neper kastet hun ut mot de oppstrakte hendene langs gatene. Det hele var som en absurd mikstur av karneval i Rio og et russetog. Helt fantastisk. og folket jubler.

Hvem som blir den endelige Miss Mendoza blir avgjort pa stadioen i kveld i et forrykende show. Noe slikt finner du bare i Sor-Amerika. Synd, for dette var flott.

Toppforsoek i dag lordag 6. mars

I folge rapportene fra fjellet gjores det i dag et forsok pa a na toppen. Roger er visst i bra form, sa om ikke de lumske jetvindene fra Stillehavet kommer, vil han trolig sta pa toppen i dag. Litt dumt at jeg ikke byttet ut hans litt stygge roede fotballdrakt med min flotte lysebla foer jeg dro, slik City kunne na toppen i dag. Om de har nadd toppen vet jeg ikke for pa mandag, sa stay tuned.

Det naermer seg topptur

Aconcagua; I Kondorens reir ligger na Roger og hviler foran to harde dager i hoyden. Teltet star na pa 5850 moh, og i morgen er det siste dag foer "Summit day". Rogern er visst i fin form enda, sa vi far bare hape han far hvilt skikkelig i hoyden. A sove i slik hoyde er veldig vanskelig og det tar pa skikkelig a ikke fa sove nar man er sliten. Vi far hape at vaeret holder seg like fint som na slik at de slipper a vente en el to dager. Det er veldig farlige vinder pa Aconcagua sa vi far hape det beste.

Mendoza; I dag ble det endelig vintur. Besokte to bryggerier. Det ene var middels stort og produserte vin som kun selges i Amerika, mens det lille bryggeriet eksporterte til Danmark og Norge. Granata, het det siste. Meeeget god vin begge stedene.
Magen min har enna ikke helt kommet i orden etter fjellturen, sa da jeg pa tilbaketuren begynnte a fa veer med kortere og kortere mellomrom og matte pa en viss plass, var det like foer vinflaskene ble slengt i trynet pa guiden da jeg provde a hoppe av bussen i lyskrysset 50 meter unna hotellet. "Momento, momento"kom det fra mannen i singlett og solbriller. Intetanende om hvor naer han var a fa vaske bussen etter turen.

I kveld har jeg vaert hos en argentinsk familie pa grillmat. En veldig hyggelig familie som jeg ble kjent med pa sykehuset. Vi har utvekslet politiske meninger, matoppskrifter, fisketips, diskutert strompriser og pratet om elgjakt. Maten jeg fikk var noe av det mest fantastiske jeg har smakt pa artier. Her kan de virkelig lage mat. Sa for a imponere litt jeg ogsa, matte jeg bare fortelle om den norske nasjonalretten grandiosa. Brrrr.

I got lucky ...again

Aconcagua: ikke hort noe i dag. Det betyr etter all sannsynlighet at alt gar etter planen. Roger ligger forhapentligvis og sover pa 5400 m i natt. I morgen skal utstyret fraktes opp til 6000 meter. Der skullle jeg ogsa gjerne vaert.

Mendoza: 30 grader og i dag var det vintur pa programmet. Det var da jeg oppdaget at fotoapparatet var borte. Stjalet fra rommet. Garantert. Ble en del oppstyr her da skal jeg si. Er na pa fornavn med alt fra hotellsjefen til vaskepersonell og security. De ma da snart bli lei av hotellets mest trofaste kunde.

Vel, vel. Hva med vinturen da? Neida, ble ikke noe av den heller da det alltid er masse missforstaelser ute og gar. Som plaster pa saret fikk jeg en to timers gratis sightseing rundt i byen...pa spansk, selvsagt. Veldig givende. Jeg fikk med meg sapass at det en gang i tiden trolig var noen mennesker som bygde de gamle bygningene i byen.

Fikk endelig kjopt meg noen nye par sokker. Her i byen er de spesialister pa sma ubetydelige ting, nesten alle sammen. Melk finnes ikke. Aviser selges kun i kiosker pa gata (ingen pa engelsk, selvsagt) og sokker da.. har lett etter sokker i et par dager na, og ble sendt ni, ja NI, kvartaler nedover byen for et par sokker. De passet ogsa, men gnagsarene pa taerne er fortsatt til stede. Far sette pa litt gnagsarplaster som jeg hamstret til turen. Ma jo bruke noe av det fine turutstyret jeg har med meg. Kanskje jeg skal prove fleecejakken i morgen? Blir visst kaldt. Tror det er meldt bare litt i underkant av 30 grader.

Intet nytt fra soerfronten

Om alt gar etter planen vil Roger sette enda en personlig hoyderekord i dag. Jeg vil oppdatere mer om status i fjellene om 7-8 timer nar jeg har hort mer fra Roger.

Mumietrollet

Grunnet anklager om plagiat av Gert Nygardshaug, er innlegget trukket tilbake.

Hold hodet kaldt

Argentina er et land fyllt med kontraster. Fattig-rik, tort-frodig, glede-sorg, pent og darlig vaer etc. Pa en ekspedisjon som denne ma en vaere forberedt pa all slags vaer, og da er det viktig a tenke klart.

Aconcagua 2. mars, camp 1. 5000-metersmerket er nadd, og leir er slatt opp. Lyn, torden og sno. Formen er fin, men det ligger an til teltliv. Fortsetter vaeret sann blir det vanskelig a na toppen. Heldigvis fungerer bade kropp og hode som det skal.

Mendoza 2. mars, hotell Aconcagua (det er da noe). 25 grader og sol. Hotellets badebasseng testes. Noen grassige svommetak gjores pa tvers av bassenget. 30 meter, og det er alt jeg orker. Hva gjor man sa nar man ikke orker svomme mer? Joda! Legger seg pa solsenga med ei god bok i to timer uten a smore seg med solkrem!! Det er tydelig at hoydesyken pavirker dommekraften ogsa. Dagens dust gar na rundt og oser mentolatumsalve.

Utskrevet, men skjelven

Etter to dager pa sykehuset der det ble tatt to blodprover, kardiografi, rontgen, ekg (7 ganger) og utallige blodtrykksmalinger, ble jeg endelig satt fri under forutsetning av at jeg ikke dro opp i hoyden igjen. No problemo. Formen er brukbar, men per dags dato blir det ikke noe Rensfjellrenn pa denne karen, nei. Hadde vel knapt fatt pa meg skiene for jeg hadde blitt andpusten. I folge legen hadde jeg et alvorlig tilfelle av hoydesyke og eneste losning for meg var a bli fraktet ned igjen sa fort som mulig.
Roger er fortsatt i fin form og vil fra og med i morgen krysse 5000-metersgrensen. Enda en ny pers.
Apropos skjelven; natten jeg kom ned fra fjellet vaknet jeg to ganger av at hele hotellet ristet veldig. Speilet pa veggen slang og det var folk ute i korridorene. Jeg for min del skjonte ikke helt hva som foregikk, sa jeg la bare i senga. Det var forst da jag ankom sykehuset jeg ble oppmerksom pa hva som hadde skjedd.
Roger kunne fortelle at han trodde siste time var kommet der han la i teltet pa 4300 m hoyde. Det hadde gatt mange ras i fjellene og veien der jeg kjorte ned til Mendoza ble stengt grunnet mange ras.
Ja ja, men da fikk vi hvertfall oppleve jordskjelv i lag. Det er da noe det og.

Din dag i dag

Ankomst Confluencia 3300 moh gikk greit. Litt hodepine, men no problemo. Dagen etter var det aklimatisering til 4100m. AJ fikk litt mer problemer, men var i fin form fredag. Roger var i kjempeform og uttalte senere på dagen at Det e din dag i dag, Arne Jørgen. Om han hadde rett, kan diskuteres, men kort fortalt gikk den 11t lange turen slik. Hodepine, ingen apetitt, diare de luxe, oppkast, feber, svimmelhet og sterke brystsmerter. En følelse jeg knapt unner en unitedspiller. Lege og oksygen ble rekvirert og enden på visa ble helikopterfrakt og sykehus. I skrivende stund er jeg på et sykehus i Mendoza, mens Roger er i fin form på Plaza del Mulas i 4300 m höyde. Her på sykehuset sier både jeg og de ansatte: No comprende.

Ekspedisjonen har startet

24 feb, Penitentes 2700m.o.h. Sola skinner og vi har smurt oss med faktor 50. Høyden merkes faktisk, men det er visst helt vanlig. Roger har satt personlig høyderekord. Vi er et folge på 9. 2 veldig flinke guider som skal lose en argentiner (ikke fotballinteressert), to amrikanere, en skotsk australier, en fra New Zealand og to vikvarvinger til topps. Alle de andre har vært godt over 5000 m tidligere, så vi er de minst erfarne...sier vi. I dag skal vi opp til 3300m. Hegglund setter nok en gang høyderekord. Aqua sin gas går ned på høykant. 3 liter hver i går, og om et par dager bør vi drikke 5 l per dag. Høydemedisinen får vi ikke ta da det fører til dehydrering her i Aconcagua. Her er det ekstremt tørt. Etter å ha snakket med de erfarne, er det nok ikke bare bare å nå toppen, men når Northug gikk til topps skal også vi greie det. Vi ønsker oss god tur videre.

På vei

Etter å ha sovnet før vi passerte Sonvatna, våknet vi opp til et tåkefylt Amsterdam. Her blir en litt sen frokost nå fortært. Her er det ingen som bryr seg om Northug sin pressenekt, eller at det kun er 6t til kick-off mellom City og Liverpool.
Så langt går alt etter planen, og vi er også fornøyd med at vi slapp å betale overvekt på Værnes da bagasjen var i tyngste laget. Nå venter en 12t lang flytur til Sao Paulo.

Point of no return

Soveposene kom i grevens tid, må en si. Ikke akkurat de vi bestilte, men forhåpentligvis en god erstatning. Nå er det akkurat 8 timer til flyet tar av fra Værnes i retning Sør-Amerika. Hva man skal ha på som reiseplagg når det er 12 minus her og 25 pluss der er ikke enkelt, men slikt må kunne kalles et luksusproblem? Verre er det at vi ikke får sett kampen mellom Man City og Liverpool i morgen, men det er kanskje like greit med tanke på turen videre.

I grove trekk blir ukene framover sånn; 22. feb Mendoza ca 850 moh, 27. feb Base Camp 4250 moh. 6. mars Camp Colera 6000 moh, 7. -9. mars 6962 moh. en av dagene. Vi vet ikke hvor ofte bloggen vil bli oppdatert, men vi vil prøve å få det til på et vis så ofte vi kan. Etter hjemkomst vil det bli lagt ut mange bilder fra turen. Vi takker for mange lykkeønskninger, og vi håper dere titter innom bloggen i ny og ne.

Hilsen Roger og Arne Jørgen.

En dag igjen

Fredag kveld. Norge har nettopp tatt to nye gull i OL. Nordmenn ser endelig ut til å klatre høyest på pallen i Amerika. Vi håper det er smittsomt, for snart skal to nordmenn klatre så høyt det går an å komme i Amerika. Mye høyere enn en tredelt seierspall i Nord-Amerika. Vår seierspall er 6962 meter høy, og øverst på den skal vi stå sammen. Tre og en halv måned med hard trening er over, men vi har aldri vært i tvil om at vi vil forsøke å nå toppen. Nå er begges sekker ferdigpakket, dvs nesten. Soveposene, som skal holde oss gode og varme i teltet, er ennå ikke kommet. Langt ifra ideelt, men vi er lovt at de vil ankomme i morgen tidlig. Hvis ikke, så er dette nest siste natt på tre uker vi vil sove sånn noenlunde godt. "Vi får håp det bli likar i morra."

Tre dager igjen

Det nærmer seg avreise. Sekken er prøvepakket. Ørepropper, gnagsårplaster (kan også være ørepropper), kortstokk, kvikklunsj og pass er funnet frem, og selvsagt; fotballdrakta er lagt trygt i sekken. Det eneste som mangler nå er soveposene og hver vår tisseflaske. Soveposene håper vi er her i morgen, mens ei drikkeflaske av sorten rød plast med påskriften ManUtd skulle fungere fint som tisseflaske.

Fysisk er vi sånn noenlunde i slag, selv om et par hæler er blitt litt trøblete etter legebehandling sist fredag. Vi får prøve å unngå at ting går på hælene, så går det nok bra.

En kort presentasjon

To unge menn. Den ene født året før i april tidlig på 70-tallet. Begge oppvokst som naboer i Vikvarvet i Selbu, nå bosatt i Trondheim. Begge har samboer, og begge har hund. Et aktivt liv som toppidrettsutøvere på lavere plan har satt sine spor. Den eldste har to svært så utsvevende prolapser som litt for ofte sier fra at de er der. Yngstemann lider av kronisk hælbetennelse, som gjør at han til tider ønsker han hadde lært seg å gå på hendene da han var yngre. Heldigvis, dvs for dem selv, er de sta og seige, og gir alt for å oppnå det de har satt seg fore (viser til bildet ovenfor der tidenes beste fotballspiller signerte på to, kun to, fotballtrøyer da han gikk inn i spillerbussen utenfor Grand Hotell i Oslo for et par år siden). Motivasjonen er minst like stor nå som de skal skrive historie med to andre fotballdrakter. Toppen skal de nå, den ene rød - den andre lyseblå.

Endelig en sponsor!

Selbusporten støtter opp og bidrar med tipp topp utstyr til turen. Vi takker og bukker. Fortsettelse følger..

To uker igjen

Tiden går fort. Så alt for fort. Skulle nesten tro det nærmer seg jul. Kun to uker til avreise, og vi vet vel ikke helt om vi er helt klare til å dra. Utstyrsmessig er vi nærmest i mål, der har vi en liste å følge. Praktiske ting som f.eks hotell, flybilletter, pass etc har vi også god kontroll på. Vaksinasjonsprogrammet, som vår hjemmeværende ekspedisjonslege fra "Balkan" har satt igang på kort varsel, skal holde oss friske mot stivkrampe, kolera (også kalt ManUnited), hepatitt A og B (var det C også?), polio, tyfoidfeber (mest utbredt på Old Trafford), stivkrampe, ja nærmest alt unntatt svineinfluensa. Det eneste vi ikke har full kontroll på er vår egen fysikk. Tross knallhard trening siden oktober, og en nært forestående formtopp som trolig ville gitt gull på 3-mila i Vancouver, vet vi ikke hvordan det vil slå ut på turen. Vi er nå inne i en periode der vi kun trener mengdetrening, helst lange skiturer (bildene er fra Selbuskogen lørdag kl 0900!!). Lørdagspilsen er byttet ut med vann og trantabletter, og våre nærmeste venner forbereder seg nok på å tvangsinnlegge oss på psykiatrisk avdeling snart. Det er så bra vi lever i en gal, gal verden.

Sponsor

Per i dag, tre uker før avreise, står vi fortsatt uten sponsor. Hverken Manchester City eller Liverpool er spesielt interesseert i å sponse noe som helst, utenom alt som har med veldedighet å gjøre. Vi kunne alltids sagt at vi skulle til toppen for å støtte en eller annen god sak, men det ville vært ren løgn. Vi tar turen kun av ren egoisme. Intet annet, og da får vi ta konsekvensen av det. Egoisme koster, men hvem vil betale for sånt? Situasjonen hadde trolig vært en annen hadde vi hatt Petter Northug med oss på turen, men han har noe annet fore i slutten av februar. Hans koffeinfyllte leskedrikk hadde sikkert vært kjekt å ha når det røyner på som verst. Joda, vi har søkt om sponsorpenger, men så lenge vi virker glemt blir ingen av dem nevnt. Så, slik det ligger an nå er vi en egensponset ekspedisjon; alene, spente, på randen av konkurs.... Enn så lenge får vi bare nynne med og si "Woo yip wooo yip woo.."

Høyfjellstrening

Det er midt i januar. Kuldeperioden som har vært god trening for oss er over, og det er tid for isfisketur til Oppdal. Tung ryggsekk, sukkeraktig løssnø og bratt motbakke er perfekt for en som trener til høyere fjell enn den 1300-meterstoppen vi skal over. Godt oppe i lia kommer det frem at kun èn mann har fått med seg at det er meldt 20 sekundmeter vind fra sør-øst. Ja ja, det er for sent å snu. 5 timer senere er teltene satt opp og det er bare å komme seg i ly inne i teltet. Nattehimmelen er et fantastisk skue, og for den som liker å se på stjernene er dette en perfekt tur. Å sove er en umulighet i slik vind når det pisker og river i det ene teltet, og det andre teltet legger seg flatt i de verste vindkastene. Retur søndag er umulig. Her får man gå i medvind mot bebyggelse et sted i det fjerne. Nerskogen. Nedenfor skogen ser vi at det må bety, der vi står oppe på fjellet og skuer nedover de bratte bjørkeliene. Vi kom oss da ned til slutt. Slitne. Veldig slitne. Om det ble noe fisk? Joda, men den gav vi til jerven.

Fysiske forutsetninger

Siden den ene knapt kan bære og den andre knapt kan gå, måtte noe drastisk skje siden vi allerede hadde meldt oss på turen. Så fra å være faste støttemedlemmer på et av byens treningssentere, ble vi med ett dus med de fleste på stedet. Nedtrekksapparatet, vektstanga og tredemølla fikk sjelden stå i fred når vi var i nærheten, for her måtte det trenes. Han med ryggen løp og rodde på romaskin, mens hælkappa syklet og gikk bratte motbakker. Ryggen ble sterkere og hælene ble bedre, og formkurva pekte bratt oppover (ikke ulikt en høydeprofil vi snart skal få kjenne på selv).

Når?

Søndag 21. februar settere vi oss på flyet på Værnes og setter kursen mot Mendoza i Argentina. En liten flytur, bare avbrutt av en liten svipptur nedom Amsterdam, Sao Paolo og Buenos Aires. I Mendoza vil vi forhåpentligvis bli plukket opp av en representant for turoperatøren Inka Expediciones, som vil guide oss mot målet. Etter flere tusen skritt og ditto høydemeter vil vi forhåpentligvis stå på toppen av Aconcagua rundt 7-8. mars. Langt å dra og mye slit for kun å gå ned igjen, vil vel noen si? Tja, hvorfor ikke, sier vi.

Fakta

Aconcagua er 6962 meter høyt og ligger helt vest i Argentina nær grensen til Chile. Argentina er det nest største landet i Sør-Amerika, har en befolkning på ca 40 mill innbyggere og språket er spansk. Hovedstaden er Buenos Aires som ligger ved utløpet av elven Parana. Presidenten i landet heter Cristina Fernàndez de Kirchner.
Kilder: allmenkunnskap og Wikipedia

Hvorfor?

Oktober 2009; Årets jakt er over. To unge menn, begge født tidlig på 70-tallet, den ene med kronisk hælbetennelse og den andre med to svært så utsvevende prolapser i ryggen. De ser dypt ned i ølglasset på Three Lions. Øl er godt. Det vises på magen, og hverken Manchester City eller Liverpool gjør det særlig bra i serien. Livet er kjedelig. Noe må skje, og det fort. Både med oss og med våre kjære fotballag. "La oss dra til Argentina og la oss avbilde iført våre respektive fotballags trøyer på det høyeste fjellet utenfor Himalaya!" Hæ???
Uka etterpå er vi påmeldt.